Høst i hovedstaden

Klokka er ti på seks om morgenen og jeg står som vanlig på innsiden av døren og venter på taxien. I kjent stil kommer taxien litt usikker innover gaten min, snur og stopper utenfor. Jeg vet at hvis jeg ikke er kjapp ut og viser at jeg er klar, vil han tute på hornet og vekke halve nabolaget.

Jeg åpner døren på passasjersiden og han oppdagger til sin store forbauselse at jeg skal sette meg ved siden av ham. Skrekk og gru. Han drar setet bakover og jeg setter meg og sier jeg skal til flyplassen. Hvorfor jeg sier dette vet jeg ikke; jeg bestilte jo denne turen til flyplassen i går kveld og det står "flyplassen" i vennlige bokstaver på taksameteret.

Vi suser gjennom en fremdeles sovende og mørkelagt forstad. Jeg føler litt på min egen tretthet og er glad for at ikke sjåføren tar initiativ til samtale. Det er jeg ikke klar for akkurat nå. Radioen er på og for første gang er det Radio1 som står på. Kathrine Sørland er på, og hun gjør en kjedelig opptreden, totalt blottet for spisse kanter.

Flyplassen nærmer seg og jeg gjør opp for meg og går inn. Det er godt liv inne på flyplassen, men nesten helt tomt i køen til Norwegian sin innsjekking. Jeg har selvfølgelig glemt billettene mine og tenker at jeg for en gangs skyld skal få meg et ombordstingningskort. Jeg kan klare meg uten, men med dette kortet gjør jeg ombordstigningen smidigere for meg og mine medpassasjerer.

Med ombordstigningskort godt plantet i innerlommen stiller jeg meg i sikkerhetskøen. Den er kort, som den har vært etter sommeren. Jeg tar av meg sekken, tar ut pcen, tar av meg frakken, legger skjerfet i sekken, tar av meg sko, legger nøklene oppi jakken osv. Helskinnet gjennom metalldetektoren reverserer jeg prosessen. Dette er uten tvil det mest slitsomme med hele reisen.

Norwegian-flyet står klart allerede, noe jeg synes er en fin ordning. Det gir passasjerene en viss ro og man slipper å bekymre seg for om flyet går på tiden. I tillegg er det gate 19 som brukes og denne har en frastøtende effekt på passasjerer om vinteren; det er bikkjekaldt der inne. De få av oss som ikke bryr seg om dette, kan smykke seg med premien av å komme først om bord.

En overraskelse venter på meg i gaten. For første gang i historien er det ikke free seating på Norwegian og jeg har fått sete nr.13. I døråpningen på flyet står en flyvert med stramt smil og smiler til personen foran meg i køen. Han dropper smilet og kaster et strengt blikk nedover midtgangen i flyet. Så snur han seg mot meg og lader opp smilet igjen. Han klarer å se genuint glad ut for å se meg. Jeg nikker og smiler halvhjertet før jeg snur meg inn mot flysetene.

Sete 13F er et vindussete, det er det eneste jeg vet. Idet jeg vandrer nedover lar jeg meg som vanlig irritere over medpassasjerer som trosser crewets oppfordring om å trekke bakover i flyet og ta et skritt til siden. Amatører som tydeligvis aldri har flydd før står ved rad 3 og tar seg skrekkelig god tid. Endelig smetter jeg forbi og får søkt videre etter rad 13.

Jeg innser det når jeg nærmer meg. Rad 13 er ved nødutgangen og 13F har dermed ikke sete foran seg. Med mine lange bein ville dette normalt sett vært en fordel. Men ikke i dag. I dag har jeg med ny pc-bag med firma-logo på og ønsker å teste om det er plass til denne under sete foran meg. Ved nødutganger må all løs bagasje opp i hyllen. Jeg tar ut øretelefonene mine, gjemmer vekk sekken, setter meg ned og strekker ut beina som for å nyte det litt ekstra at jeg har god plass.

Når jeg skrur på musikken, skiftes verden om. Fra å være en deltaker i "verden i dag", blir jeg en observatør. Jeg stilles helt på sidelinjen og får kun anledning til å gjøre meg opp meninger om verden rundt meg. Jeg ser at folk enser meg, men jeg har ingen verktøy å kommunisere med. Det er slik jeg selv ønsker det.

Musikken for i dag er fortrinnsvis det nye albumet til Kent. Det er ennå mørkt ute mens flyet takser bortover rullebanen og lysene fra bakken er det eneste jeg ser. Idet flyet tar av får jeg se landskapet i perspektiv sammen med Kents vakre toner. Det er enkelt å plukke ut byer og tettsteder i Sør-Rogaland og jeg registrerer med glede hvor mange områder det er uten så mye lys. Det gir meg en indre ro å vite at jeg bor i et område som ikke er fylt til randen med kunstig belysning.

Vel opp i marsjhøyde ser jeg fortrinnsvis ingenting. Etter hvert som tiden skrider frem og flyet raser østover, skjer det noe med himmelen. En svak rød stripe viser seg i horisonten. Den blir tydeligere, lysere og rødere. Soloppgangen nærmer seg og det er et utrolig vakkert syn. Rundt meg er alt rolig. Jeg ser for meg at alle i flyet er målbundet av det samme vakre synet som jeg ser. Til og med flyverne, som sikkert har sett litt av hvert i sitt yrke, sier ikke et ord og bare nyter spiren av en soloppgang. Slik så dette ut fra 13F:

Utsikt fra morgenflyet til Oslo

Landingen på Gardermoen er behagelig som vanlig. På vei ut av flyet treffer jeg en kollega og vi slår følge inn til Oslo. Jeg er tilbake i verden og er en deltaker for noen timer til. Jeg tar selv turen innom kontoret vårt forbi Stortinget. Første gang jeg så Stortingen lot jeg meg skuffe over dets kompakte plassering midt i Oslo. Jeg hadde håpet det skulle ligge på en haug for seg selv, mektig og majestetisk.

Stortinget

Oslo gjør noe med deg. Du blir sugd inn i dens holdninger når du går gatelangs og selv den mykeste personen blir hard av å gå der. Jeg går forbi tiggere og "=Oslo"-selgere med tungt hjerte. Spesielt til sistnevnte ønsker jeg å gi penger, men jeg tør bare ikke flippe opp lommeboken min for å ta ut penger. I tillegg har jeg sjelden 40 kr i lommeboken, det meste går i kort. Jeg vet ikke hva som er best; møte blikket deres med medlidenhet eller late som jeg holder på med noe annet. Jeg jobber ennå med dette svaret.

(jobbe jobbe jobbe)

Nå er klokken rett over to og det er på tide å komme seg hjem. Jeg har havnet på Majorstua og gjør meg klar til å ta t-bane.Jeg lar meg stadig fascinere av dette fremkomstmiddelet vi ikke har andre steder i landet. Det er effektivt, ikke veldig dyrt og det huser alle typer mennesker. I dag sitter jeg rett overfor en silke-Jens fra frogner. Han ser sliten ut og skulle nok ønsket han kunne kommet seg ned til byen på en litt mer elegant måte. Men også han tenker penger.

På Nationaltheateret stasjon ser jeg et syn som er symptomatisk for Oslo. En gammel dame som løper for å nå toget. De gamle damene i Oslo ser generelt mer oppegående ut i bybildet og de er mer urbane. Jeg trekker kortet mitt gjennom Flytog-leseren og går ned til sporene for østgående trafikk.

Jeg tar på meg øretelefonene igjen og blir umiddelbart en observatør igjen. Musikken nå er artisten Younger Brother det er utrolig vakkert å høre på. Jeg ser på folkene rundt meg og de fleste ser nokså under middels fornøyde ut. Jeg ser nok sånn ut selv også, selv om jeg er fornøyd inni meg. Det er Oslo som får meg til å se sånn ut.

Flytoget er et velsmurt maskineri og nesten alltid til å stole på. På Nationaltheateret er det ennå godt med plasser, mens det på Oslo S vil fylles opp. Jeg setter meg til med pcen og skriver litt på en artikkel til et magasin jeg har blitt bedt om å skrive.

Flytoget på vei inn på Nationaltheateret stasjon

Jeg pakker etter hvert ned pcen og lener meg inntil veggen for å slappe av litt. Jeg sovner uten å legge merke til og våkner når toget akkurat har stoppet opp. Det er en ubehagelig følelse med det første, for jeg tror vi skal lande med flyet og jeg husker ikke å ha gått ombord i det siste. Det går brått opp for meg at vi er fremme på Gardermoen og jeg tar med sekken og skyndter meg ut.

Det er trengsel ved gaten til 1625-flyet til Stavanger. De fleste tror vel det er free seating og ønsker å skaffe seg en plass langt fremme og være til bry for oss bak. Nybegynnerne stiller seg høflig opp som i en vanlig kø, mens vi rutinerte og kyniske bryter skruppelløst rett inn. Grunnen til at jeg vil fort inn i flyet er at jeg vet det blir trangt om plassen i hyllen over meg.

Flyturen er som en film og musikken er dets soundtrack. Oslo ligger ned og til venstre for meg og er innhyllet i skyer og tåke. Det er et vakkert syn, men snart er alt dekket med skyer. Jeg føler meg så liten her oppe. Jeg ser ned på en enorm verden og innser at vi mennesker er maktesløse. 10 000 meter over bakken sitter jeg maktesløs i et stålrør med skjebnen min lagt i hendene på to medmennesker.

Utsikt fra ettermiddagsflyet til Stavanger. Oslo innhyllet i tåke

Oslo-tur, Martin Gjesdal, 24.oktober 2007